\ Explain::Portfolio::Container  {
    internals: {
        children               undef,
        created                "2008-12-01 21:35:09.227374+00",
        custom_init            "view=homepage",
        description            undef,
        description_language   "nb_NO",
        header                 undef,
        id                     "9e0032c0-6a29-429b-8d31-dfbf74fa4737",
        layout                 undef,
        lom                    undef,
        owner                  "9e57ef84-0a40-49bf-b499-b2038d605947",
        parent                 undef,
        sort_key               "index_asc",
        sort_number            undef,
        title                  "Finans: Innføring i investering og finansiering",
        title_language         "nb_NO",
        type                   "folder",
        updated                "2020-02-12 08:07:00.841199+00"
    }
}

Ta kontakt med digital@fagbokforlaget.no for å få tilgang til denne ressursen

Eller logg inn

Oppsummering

Kapittel 8

Last ned lyden til denne oppsummeringen her.

 

vignett-oppsummering.jpg8.5_Oppsummering.mp3

Finansieringsprosjekter gjelder ny gjeld og ny egenkapital. Innbetalingene fra disse prosjektene skal bl.a. dekke investeringsprosjektenes behov for anleggskapital og arbeidskapital. Kapitalstrukturen gjelder forholdet mellom gjeld og egenkapital, og den måles ved gjeld dividert med egenkapital (gjeldsgrad) eller gjeld dividert med totalkapital (gjeldsandel). Sammensetningen av gjelden går på dimensjonen kortsiktig–langsiktig, hvor kortsiktig gjeld har tilbakebetalingstid på inntil ett år. Den øvrige gjelden kalles langsiktig.

Bokført egenkapital er summen av innskutt og opptjent egenkapital. Innskutt egenkapital er aksjekapital pluss overkursfond. Her er aksjekapital antall utestående aksjer multiplisert med pålydende pr. aksje. Overkurs er differansen mellom emisjonskurs og pålydende. Opptjent egenkapital viser hvor mye overskudd som gjennom årene ikke er blitt utbetalt som dividende (utbytte), men tilbakeholdt i selskapet. Bokført verdi av eiendeler er basert på historisk kost, dvs. hva som ble betalt den gangen eiendelen ble anskaffet. For anleggsmidler er disse verdiene siden redusert med de avskrivningene som er kostnadsført etter anskaffelsen. Det er ofte stor forskjell mellom bokverdier og de tilsvarende markedsverdier, som uttrykker hva eiendelen kan selges for. Differansen mellom markedsverdi og bokverdi kalles skjult reserve. I finansprosjekter skal du bruke markedsverdi og ikke bokverdi når kapitalkostnader og verdier beregnes.

Egenkapitalen er mer risikabel enn gjelden. Dette skyldes at eierne ikke får noen kontantstrøm før kreditorene har fått renter og avdrag. Aksjonærene må derfor bære mer usikkerhet pr. investert krone enn hva kreditorene gjør. Dette gjør at egenkapitalkostnaden er større enn gjeldskostnaden. Også i et gjeldfritt selskap må eierne bære risiko så sant virksomheten ikke er helt risikofri. Denne risikoen, som skriver seg fra selve investeringsprosjektet, kalles investeringsrisiko. Uansett hvordan prosjektet er finansiert, vil denne risikoen være den samme. Risikoen for eierne og dermed også risikotillegget i egenkapitalkostnaden vil dessuten stige med gjeldsgraden. Dette skyldes at jo mer gjeld selskapet har, desto større faste forpliktelser har selskapet overfor kreditorene. Denne risikoen kalles finansieringsrisiko. Denne finansieringsrisikoen for eierne eksisterer for alle selskaper som har gjeld. Derimot bærer kreditorene bare risiko hvis det er fare for konkurs. En konkurs inntreffer når markedsverdien av eiendelene er lavere enn gjeldsforpliktelsene. Å fastlegge den optimale blandingen av egenkapital og gjeld ligger utenfor rammen for denne boken. Det er dessuten andre hensyn enn risiko som i praksis tillegges vekt når selskapets kapitalstruktur skal bestemmes. Eiere og ledere som ønsker stort handlingsrom, vil helst unngå gjeld for ikke å miste fleksibilitet i nedgangstider. Motsatt kan eiere som ønsker å begrense ledelsens handlingsrom i oppgangstider, ønske høy gjeld. En slik kapitalstruktur reduserer ledelsens mulighet til å finansiere ulønnsomme investeringer over driften. Hensynet til skatt gir ikke klare konklusjoner om hva som er best av egenkapital og gjeld. Bankenes tendens til bare å gi lån innenfor ganske smale renteintervaller kan tale for høy gjeld når først kreditt er innvilget.

Det finnes to alternative metoder for å ta hensyn til finansieringseffekter i investeringsanalysen. Egenkapitalmetoden budsjetterer kontantstrømmen etter finansielle poster (egenkapitalstrømmen). Totalkapitalmetoden bruker kontantstrøm fra driften, dvs. før finansielle poster (totalkapitalstrømmen). Egenkapitalmetoden diskonterer med avkastningskravet for eierne (egenkapitalkostnaden). Totalkapitalmetoden bruker en diskonteringsrente som reflekterer både egenkapitalkostnaden og gjeldskostnaden (totalkapitalkostnaden; WACC). Det er snarere unntaket enn regelen at de to metodene gir samme nåverdi. Avviket kan bli betydelig hvis gjeldsgraden varierer mye over prosjektets levetid. For øvrig er det lett å blande sammen de to metodene og dermed ende opp med feilaktig nåverdi. I nåverdiuttrykkets teller er utfordringen ved egenkapitalmetoden å ikke bare ta hensyn til deler av finansieringseffektene, men alle. Problemet i nevneren oppstår hvis kontantstrømmen til eierne diskonteres med totalkapitalkostnaden, eller hvis totalkapitalstrømmen diskonteres med egenkapitalkostnaden.